Historikk

Historikk

”Nykommeren” Bærheim golfpark, lokaliseres i ”veg krysset” Sandnes, Sola og Stavanger. Banen er plassert på begge sider av en kanal som skiller Bærheim fra Soma. Klubbhuset er på Soma siden, men banens navn er adoptert fra ”andre” siden av kanalen, Bærheim.

Hvordan banen ble til

Trang fødsel! Uten å ta munnen for full er nok det den beste måten å beskrive en nesten endeløs ferd i byråkrati, byråkrati og byråkrati.

Lite visste grunneier Bent Bærheim om dette da han tidlig på nitti tallet luftet ideen om en atten hull golfbane på Bærheim til daværende daglig leder i Stensland golf, nå Golf Management, Ådne Stensland. Bent var lei av å drive i et lite eksklusivt landbruk. Han så seg om etter alternativer. Etter at han var bitt av golfbasillen på Sandnes og Sola ble han en uhelbredelig golfer. Valget var tatt, det bare måtte bli golfbane på gården hjemme. Etter en diskusjon med far Alf i heimen (som ikke var helt begeistret i starten) kom de nå fram til at ”alternativt” landbruk kunne være den beste løsningen for sunn drift på familiegården. Hans dillemma nå var at hans egen gård ikke hadde det arealet som skulle til for å dekke opp en atten hulls golfbane og kontaktet derfor de andre grunneierne i området. Jone Rønneberg fikk ideen servert og syntes slett ikke det hørtes dumt ut med en annen driftsform enn ordinært landbruk. Settingen var klar.

Ådne Stensland satte ideen ut i livet gjennom kanalene til Sandnes og Sola Golfklubb som hadde intensjons avtaler med grunneierne. Det ble en lang prosess som skulle vise seg å vare i mange år og by på mange hinder. Ådne var enda ung da arbeidet med forprosjektet startet. Etter hvert som årene gikk og prosjektet ble mer og mer komplisert gjennom et uendelig byråkrati, samt ukuelig motstand fra sentrale personer i avgjørende posisjoner både innenfor landbruk og miljø, skred prosjektet langsomt fremover.

Store deler av det som er banen i dag var et deponi for overskudd masse. Mye rundt den avgjørende diskusjonen dreide seg om dette området pluss myr områdene som ligger øst for deponiet. Her var det mange skjær i sjøen. Det ble påstått, fra myndighetenes side, at det var både tårnfalk og andre sjeldne fuglearter i området, verneverdig morener og viktige myrområder samt en rekke andre påstander om områdets verneverdige kvaliteter som det ble brukt store ressurser på å tilbakevise. Fuglevakta, ornitologisk forening, Asplan og Norsk naturinformasjon ble hyrt inn for å tilbakevise påstandene fra myndighetene. Det ble avholdt lange møter og gjennomført endeløse diskusjoner rundt disse temaene. Prosjektet var så omstridt at miljøverndepartementet til slutt måtte på befaring før endelig godkjenning kunne gis.

Som nevnt tidligere var prosjektet i tidlig fase eid av Sandnes og Sola golfklubb (nå Solastranden Golfklubb). Prosjektet på Bærheim ble etter hvert en økonomisk akillis for klubben som hadde opparbeidet seg stram økonomi etter å ha bygget ut anlegget ved Solastranden fra 9 til 18 hull. Golf Management (GM) og grunneierne ivret etter å realisere Bærheim banen og etter forhandlinger med Sandnes og Sola golfklubb bestemte årsmøtet at GM kunne overta prosjektet i 2002.

Prosjekt overtakelsen var nå et faktum, men veien til målet, en 18 hulls bane, var langt fra i boks. Veien fra Årsmøtet til Sandnes og Sola bar rett ned til rådhuset i Sandnes. Selv om anlegget tidligere var politisk godkjent gjenstod forhandlinger om kravet om sykkelsti(langs Bærheim veien) som ifølge reguleringsgodkjenningen skulle stå ferdig før anlegget kunne åpnes. Heldigvis skulle Lyse legge gassledning langs samme strekningen og kommunen vann og kloakk. Dette gjorde at kostnaden med sykkelstien ble løst ved at kostnadene ble fordelt på flere. Hadde man ikke funnet en løsning på sykkelstien hadde ikke banen blitt bygget. Golf Management var kommet dit hen mange ikke trodde var mulig, detalj planleggingen av anlegget var et faktum.

Nå skal det sies at detalj planleggingen var kommet godt i gang før endelig godkjenning. Ikke spesielt mye av sentrale personer i GM, men grunneier Bent hadde hatt ti lange år på seg til å leke med tankene om hvordan banen kunne komme til å se ut. Det er nok bare Bent selv som vet hvor mange alternative ruter som er prøvd ut på papiret og i hodet.

Men som sagt var nå alvoret i gang for GM også. Trond Nordskog fikk i oppgave å lage et utkast til en ”routing plan”. Det vil si å sette inn i et kart hvor golfhullene skal legges inn.

Etter en intens planlegging med mange og lange diskusjoner ble det laget et forslag til routing som vi bestemte oss for. Det forslaget kan signeres av Trond Nordskog, Bent Bærheim og Golf Management.

Det var en lettelse å få routingen klar. Vi kunne endelig sette ut markeringer i terrenget der tee bokser, fairways og greener skulle ligge. Når sant skal sies, følte ikke undertegnede at vi var kommet spesielt langt i prosessen med å se på noen pinner som sto med hundrevis av meter mellom hverandre i et nesten ugjennomtrengelig terreng. Men uansett, vi var kommet dit hen at vi kunne begynne å se på hvilken ”look” (design) banen skulle ha. Stafett pinnen ble overlevert undertegnede med ønsker om å bygge en bane som var spesiell og som ikke på noen måte kunne forveksles med våre nabobaner.

Som Golf course manager (Gcm), golfspiller og golfbane bygger var dette på mange måter en drøm som gikk i oppfyllelse. Å få lov til å bygge en bane, etter nesten 25 år i faget, som kun er to kilometer fra der jeg bor, etter mine indre tanker; wow.

Hvilken type design skulle jeg velge? Svaret var ikke enkelt. Jeg bestemte meg for å gå inn i min bakgrunn som Gcm og kom fort frem til at jeg ville prøve å bygge en bane som går tilbake i tid men som fremstår som moderne. Hovedtrekkene i designet måtte da være å inkludere banen, på en minimalistisk måte, med områdene rundt. Særpreget i banen skulle være å dra den tilbake i tid til opprinnelsen, ”links” golf. I tilegg skulle et av hovedtrekkene være at golferen skulle ha en opplevelse å slå ballen inn i fairway fra tee og inn på green fra tee og fairway. Jeg ville ikke at ballen skulle slås ut på fairway, men inn i banen.

Årsaken til det er beliggenheten til banen og i tilegg tanken på vind. Fokus var å produsere et varierende landskap, noe som var en enorm utfordring, siden store deler av landskapet før banen kom var helt flatt. Tanken var å gjøre en inkluderende design som gjenspeilte seg i det miljøet som allerede fantes på utsiden av banen.

Det vil si at hvis en står midt i banen på hull en og ser mot øst vil en i første øyekast se haugene(dynene), deretter glir synet over i de danderte runde tretoppene, for til sist å møte den fantastiske Lifjell rekken med sin slipte runde overflate. Samme prinsipp gjelder for hele området. Hvis du for eksempel snur deg mot vest(fortsatt nede på hull en) vil du se en annen type inkluderende design. Det utenforliggende vil der være lange drag og åser som også gjenspeiler seg i banen.

Designet av banen avgjøres som nevnt av en rekke faktorer. Noen av ytre påvirkninger mans andre gjenspeiler seg til selve spillet golf (strategi).

Banens utforming er et resultat av en gjennomgående tanke på at golf bør og, etter min mening, skal være et strategisk spill.

For at en golfbane skal kunne fungere opp i mot sitt potensial, det være seg mot lay out, design, spillet golf, golfspilleren osv må banen også designes med tanke på vedlikehold. Skal banen kunne fremstå slik man har i tankene, må banen vedlikeholdes etter meget strenge rutiner som krever mer av banen enn selve golfspillet. Tunge maskiner presser mot underlaget og kan forårsake mye skade om en ikke tar hensyn til dette på et tidlig stadium.

Vann blir av alle sett på noe som avler liv, men i golfbane verden er nok ikke det den ultimate fasit. For mye vann på en ”travel” golfbane er lik store problemer for så vel spillere som maskiner. Derfor har også vann i stor grad en betydning i utformingen (designet) til banen. Vannet på vår bane kan stort sett bevege seg på bakken i ca 25 meter før det ledes bort i en sluk eller åpen kanal. Dette gjør seg gjeldende med onduleringer gjennomgående i hele banen. Med andre ord vann avler liv på en golfbane kun under forutsetning av at det er regulert i riktige mengder. Når det er sagt så påvirkes designet (av en golfbane) i så stor grad av vannbevegelse at det har fremprovosert noen av verdens mest ”geniale” og ”spektakulære” golfbane konstruksjoner.

Byggingen

Historisk sett er golfbaner bygget under forhold som tilsier; kan du gå sånn ”noenlunde” tørrskodd over det aktuelle området kan du bygge.

Vår historie kan nok beskrives på en litt annen måte; har du bare en liten kjangs til å krype over det aktuelle området, ja da bygger vi.

Årsaken til at vi bygget banen under ikke anbefalte forhold var at vi hadde 9 hull golfbane å levere august 2004 og 2005. Det vil i praksis si ”bånn gass” fra tidlig morgen til sen kveld gjennomgående, uansett vær, bare måtte være fasit. Det kan sikkert sies mye om meg, men de som har jobbet i teamet rundt meg er nok rimelig lei av å høre ordene ”vi må ha fremdrift, BARE MÅ HA DET”. Jeg fikk det som jeg ville, ingen tvil om det. Jeg hadde en fantastisk gjeng med meg da vi bygget under de mest strabasiøse kondisjoner. De sa aldri nei uansett, krummet nakken og leverte, fantastisk. Vi spøkte mange ganger med når regnet og sluddet pisket som verst ute i sørpa; Hva er det vi holder på med her? Det er jo til syvende og sist bare en lekeplass. Men etter hvert som vi sakte skred fremover og sørpa ble til noe som lignet en golfbane steg motet. Det steg slik at vi bare måtte komme litt lenger for å få se hullet ferdig formet. Etter hvert som hullene sto ferdig kom også været. Vinteren ebbet ut og ga plass til våren som ga bedre betingelser for folk og maskiner. Alle jobbet som gale nå, frøene skulle og måtte i bakken så snart rå var. Anleggsfolk og ”semianleggsfolk” (kontorfolkene våre) jobbet på spreng for å fikse dette. Stein ble hentet i bøtter og spann. Sikkert noen som husker hvor mye stein der lå igjen etter at vi hadde sådd i de første ni hullene vi bygget. Men jeg kan love dere at det ble gjort en formidabel innsats av mange for å klargjøre området for stein. Frøene kom etter hvert i og felt for felt ble ferdigstilt.

De første ni hullene som ble åpnet var vel ikke helt topp på åpningsdagen av forskjellige årsaker, men vi valgte å tro på de planene vi følgte som sa at banen ville komme opp på et akseptabelt nivå innen kort tid. Vi var alle fornøyd med den positive utviklingen som viste seg å komme.
Etter at ”prøvesesongen” med ni åpne hull var over var det tid for en kort evaluering av det som var utført i anlegget. Vi var alle enige om at innenfor de rammer og betingelser som var gitt var vi så å si fornøyd med det meste. Vi var til og med litt stolte av det vi hadde utrettet. Resultatet av evalueringen var i praksis at Samsungen (gravemaskinen) måtte fylles med diesel og startes opp med det samme. De ni siste sto for tur jo før jo heller. Det ble en reprise av første ni. En strabasiøs høst og vinter med knallhardt arbeid. Men, det meste ordner seg for hardarbeidende gutter og jenter, og slik ble det! Vi kunne nok en gang ferdigstille ni hull innenfor de gitte rammer. Resultatet var for meg personlig mer enn tilfredsstillende. Anlegget viste seg også etter hvert å appellere til brukerne. Etter to og et halvt års arbeid kan ikke vi som har jobbet med anlegget legge skjul at vi er stolte av Bærheim golfpark. Det har vært en fantastisk opplevelse å reise byggverket. I de kommende årene gjenstår det viktigste, nemlig å sørge for at banen fremstår, inn i evigheten, slik vi hadde planer om før byggingen startet. Vi ønsker at banen skal fremstå som en bane av høy kvalitet gjennomgående. Som ansvarlig for det kommende vedlikeholdet kan jeg love at alt fokus fremover er forankret i begrepet kvalitet. Vi er ekstremt fornøyd med utviklingen av anlegget til dags dato, så nå gjelder det å fortsette den gode utviklingen dit hen at de som spiller føler at de spiller på en bane av høy kvalitet. Vår store styrke med tanke på det vedlikeholdet som kommer ligger i at stort sett alle som skal delta på dette var med på å bygge banen. Alle føler et eierforhold til det som har blitt Bærheim golfpark. Og uten å ta munnen for full er det flere enn meg som har et spesielt forhold til banen, og som sitter inne med de samme ønskene for anlegget. Jeg kan love at vi skal gjøre det vi kan fremover for at anlegget til enhver tid er i topp stand.

Skrevet av Atle Hansen.